Vi har gått inn i den stille uke – en tid som i kirkens tradisjon er preget av ro, ettertanke og lengsel. Navnet kommer av at kirkeklokkene og orgelet tradisjonelt sett ikke ga lyd fra seg den uka– som om selv lydene stanser opp i ærefrykt for det som skal skje. Men selv i stillheten skjer det mye. Det er nå vi følger Jesus fra jubelropene da han red inn i Jerusalem på et esel, gjennom smerten og ensomheten i Getsemane, til korset – og til slutt, til den tomme graven som vitner om hans seier over døden.
For meg er påsken en mulighet til å vende blikket mot det mest grunnleggende i troen: at Jesus overvant døden for vår skyld. Midt i alt som er tungt – i det som virker håpløst, i dødskreftene vi ser og kjenner i og rundt oss – i krig, sykdom, urett og frykt – kommer Jesus med et annet budskap. Et godt budskap til liv og håp. Han bærer bort verdens synd og lidelse – og han gjør det alene, for oss alle.
Påsken handler ikke om å lukke øynene for mørket rundt oss, men om å møte det – men ikke alene. Jesus gikk inn i det mørkeste mørket. Han ble forlatt, hånet, mishandlet og korsfestet. Likevel fullførte han sitt oppdrag. Han gikk hele veien. Og nettopp der – i det dypeste mørket, på korset – tennes et lys. Et håpets lys som bryter frem på påskemorgen. Dødens lenker brytes. Livet seirer.
Derfor våger jeg å tro, midt i en urolig verden, at lyset fra påskemorgen også lyser for oss.
Med ønske om en fredfull påske. 😊
